BOBBY FISCHER, HARSK HAI, DEN BLÅ LAGUNE UTEN BROOKE SHIELDS


2014


Det var ikke Bjørk, det var ikke blå laguner, islandshester eller furien Vatnajøkull som trakk i meg, det var helt enkelt Hlynur på 34 år, som bor hjemme hos moren sin. Hlynur som hadde sin egen noe innviklede ''take'' på Freuds teori om stakkars Ødipus.
Men det skulle ta meg 14 år etter Baltasar Kormakurs eminente film, før jeg kunne tråkke i fotsporene til Reykjaviks egne Jeppe. 

Så det var med stor iver jeg landet på Keflavik internasjonale lufthavn, og fikk vinden rett i fleisen da jeg steg ut av de elektriske dørene der. Island er åpent. Det er værhardt. Men det funket for Bobby Fischer, han fant roen her han, og da skal det funke for meg også. Uten å måtte ta hensyn til italienske åpninger, rokader og ikke minst Boris Spasskij og kalde kriger, men bare ta bussen inn til sentrum, og la det som kan skje få lov til å skje. 

Jeg tar meg til Laugavegur, i det som må kalles hovedgaten i Reykjavik, og Alda hotell midt i Reykjavik. Et strålende utgangspunkt for å ta innover seg byen. Det er gåavstand til det aller meste her, og hva bedre om ikke starte med et måltid med råtten hai og ren sprit for å sette standarden. Jeg gjør stoppet i Ingolfsstraeti. Det er hakarl jeg skal spørre om, og visstnok en 400 år gammel tradisjon og delikatesse. Disse delikatessene har jeg vært borti før. Hundetestikler på et nattmarked i Yangshuo i Kina, etterfulgt av slangeblod, grillet marsvin i Peru, med pelsen på...det er ikke alltid det føles ut som en delikatesse i munnen. En delikatessse er visstnok etter nærmere research oversatt til: finere mat! Det profeteres og pakkes inn i myke ordelag om smaken av en svært moden ost, innslag av salt, og ja, ammoniakk. Hakarl, eller harsk hai, er så absolutt ikke det i min munn! Godt at det kan nøytraliserers med en shot ren sprit! Men hvorfor leve om man ikke er åpen for nye opplevelser.

Jeg snubler ut med en viss lei smak i munnen, men byen er ellers fin å se til. Det er det lille vannet Tjørnin midt i byen, og videre til Hallgrimskirkja, der jeg lar kvinner og barn ta heisen først, før jeg løftes rundt 74 meter til værs, og får fint overblikk over byen. Uten at jeg egentlig får noen bedre kontakt med han fyren der oppe som visstnok er gud.

Jeg er blitt som den reneste sightseeingturist på mine gamle dager, og tar meg videre til byens kunstmuseum, der jeg myldrer omkring en time eller to mens jeg lar noen tanker gå til Halldor Laxness. Reiste mye rundt han også, prøvde vel som meg å bli klokere på det som er rundt oss, i oss, foran oss, bak oss. Men over 50 romaner tror jeg ikke jeg klarer å følge opp. Skulle slått av en prat med Halldor, men det er for sent.

Etter all pliktoppfyllende sightseeing gjør jeg som Hlynur, og oppsøker en bar. Der møter jeg en gjeng amerikanere fra Idaho av alle steder, som har endt opp her. Isen brytes gjennom Tom Odell på anlegget her, og det liker de. Jeg liker filmen ''My own private Idaho'', og det må diskuteres. River Phoenix skulle vært her han også. Tatt en øl i baren, langt, langt bort fra Viper Room i Lost Angeles, kanskje han som Bobby hadde funnet en viss ro han også. Men noen finner liksom aldri roen. Og noen er aldri ment å bli så veldig gamle.

Jeg skal visstnok kunne bli gammel av å la meg selv senke ned i varme kilder, og tar de 40 kilometerne ut til den blå lagune påfølgende dag. Ikke fordi jeg vil bli så eitrandes gammal, men fordi jeg har lyst til å bade i den blå lagune. Man bør gjøre mer av det man har lyst til. Det er ingen Brooke Shields her ute, men en minibuss med japanere og flere andre som har tenkt som meg. 
Og det er vitterlig noe eksotisk over dette, til tross for smaken av turistfelle. Dette er ingen felle. Det er varmt vann, midt i det værharde, golde, og kalde. Jeg bestiller meg en paraplydrink i baren midt i lagunen. Fordi det føles riktig. En japaner spør om jeg kan ta et bilde av han og hans kjære i vannet, og det vil jeg selvfølgelig.

Jeg treffer aldri Hlynur, hadde vel ikke trodd det heller. Ikke Bjørk heller. Damon Albarn har en bar her, men jeg treffer ikke han heller. Det gjør liksom ikke noe. For jeg treffer en hel haug med herlige islendinger, som bor på et av de mest værharde steder jeg har vært, men som likevel er så fulle av liv. Det er det man skal være. Full av liv. Leve. Og det gjør man på Island.
​