SPORTSMANSIGARETTER, ANYANGO SIER DET ER FARLIG, PÅ VEI TIL AFRIKAS HØYESTE
2009
Å lande på Jomo Kenyatta, for så å bli slynget ubønnhørlig ut i Nairobis glefsende kjeft, er litt som å ankomme i New Delhi, India. Det er så veldig, veldig annerledes enn gamle, gode Norge. Man må bare være forberedt og klar og tilpasse seg så raskt man kan. Det er godt over 3 millioner mennesker som myldrer i gatene, man er brått på 1800 meter over havet, luften er tynnere og utrolig nok, et par timer nord for byen skimter man vulkanen Mount Kenya på 5199 meter. Det handler allerede om metere for meg nå. Jeg er her for å klatre helt til topps av hele kontinentet. Det er Kilimanjaro som står for tur. Riktignok i Tanzania. Men dette er et bra utgangspunkt for ekspedisjonen.
Jeg er et lett bytte på utsiden av flyplassen, og blir raskt omringet av 15-20 mann som vil ''hjelpe'' meg. Jeg styrer resolutt gjennom hopen av hjelpere, og kommer meg inn i en taxi. Og igjen, dette er veldig, veldig annerledes enn gamle, gode Norge. Her råder annen kultur og mentalitet. En større, mer innbitt kamp om livsdriften. Retten til å leve. Kampen om godene. Litt som i Asia også. Det er stor skjevhet og urettferdighet i denne verdenen vi lever i.
Jeg kommer frem til et gjestehus, der jeg får streng beskjed om å ikke gå utenfor gjestehusets inngjerdede eiendom!!
Hvorfor, spør jeg?
Not safe, svarer Anyango og rister på hodet.
Jeg dumper sekken på det lille, spartanske rommet og nekter å høre på disse råd. Selvfølgelig skal jeg ut i gatene!
Vakten på utsiden, med gevær på skuldra rister på hodet, mens jeg sier at dette går bra. Slapp av kompis. Man må ha den innstillinga. Jeg orker ikke være redd og bekymret.
Jeg bare lar det skje som skal skje. Og jeg får mine stirrende blikk der jeg vandre gatelangs, som mer eller mindre den eneste hvite mann i mils omkrets. Men det går fint dette. Det går så fint at jeg blir overmodig og hopper ombord på en matatu. En av disse ''bussene'' her nede, som kort og greit betyr '' tre cent for en tur''. Og som har et noe frynsete rykte. Men alt går bra og er hunky dory, og jeg begynner å tenke at dette er et bra omen for det som skal skje senere på turen min. Det er bra flow nå, og da jeg i tillegg ikke blir dårlig av middagen jeg spiser på kvelden, på et noe tvilsomt spisested, med noe kjøtt jeg ikke har peiling på hva egentlig var, så lover dette riktig så bra. Og sigarettene her heter ''Sportsman''. Med bildet av en jockey på pakka. Jeg liker det!
Jeg blir bare noen dager i Nairobi, før ferden går mot Tanzania på en liten skranglete buss.
Og det er godt å se storbyen fade ut bak meg. Foran venter det åpne landskapet og savannen. Ikke ser jeg mange eksotiske afrikanske dyr på utsiden av de støvete bussvinduene, men jeg ser masaiene går der i de røde fargerike kledene sine. Lange, slanke, og ja de bærer spyd!
Jeg synes dette er veldig spennende, og så annerledes fra der jeg kommer fra.
Over grensen kommer jeg, etter noen timer med venting, men jeg har pass og visum og slippes inn i Tanzania.
2009
Å lande på Jomo Kenyatta, for så å bli slynget ubønnhørlig ut i Nairobis glefsende kjeft, er litt som å ankomme i New Delhi, India. Det er så veldig, veldig annerledes enn gamle, gode Norge. Man må bare være forberedt og klar og tilpasse seg så raskt man kan. Det er godt over 3 millioner mennesker som myldrer i gatene, man er brått på 1800 meter over havet, luften er tynnere og utrolig nok, et par timer nord for byen skimter man vulkanen Mount Kenya på 5199 meter. Det handler allerede om metere for meg nå. Jeg er her for å klatre helt til topps av hele kontinentet. Det er Kilimanjaro som står for tur. Riktignok i Tanzania. Men dette er et bra utgangspunkt for ekspedisjonen.
Jeg er et lett bytte på utsiden av flyplassen, og blir raskt omringet av 15-20 mann som vil ''hjelpe'' meg. Jeg styrer resolutt gjennom hopen av hjelpere, og kommer meg inn i en taxi. Og igjen, dette er veldig, veldig annerledes enn gamle, gode Norge. Her råder annen kultur og mentalitet. En større, mer innbitt kamp om livsdriften. Retten til å leve. Kampen om godene. Litt som i Asia også. Det er stor skjevhet og urettferdighet i denne verdenen vi lever i.
Jeg kommer frem til et gjestehus, der jeg får streng beskjed om å ikke gå utenfor gjestehusets inngjerdede eiendom!!
Hvorfor, spør jeg?
Not safe, svarer Anyango og rister på hodet.
Jeg dumper sekken på det lille, spartanske rommet og nekter å høre på disse råd. Selvfølgelig skal jeg ut i gatene!
Vakten på utsiden, med gevær på skuldra rister på hodet, mens jeg sier at dette går bra. Slapp av kompis. Man må ha den innstillinga. Jeg orker ikke være redd og bekymret.
Jeg bare lar det skje som skal skje. Og jeg får mine stirrende blikk der jeg vandre gatelangs, som mer eller mindre den eneste hvite mann i mils omkrets. Men det går fint dette. Det går så fint at jeg blir overmodig og hopper ombord på en matatu. En av disse ''bussene'' her nede, som kort og greit betyr '' tre cent for en tur''. Og som har et noe frynsete rykte. Men alt går bra og er hunky dory, og jeg begynner å tenke at dette er et bra omen for det som skal skje senere på turen min. Det er bra flow nå, og da jeg i tillegg ikke blir dårlig av middagen jeg spiser på kvelden, på et noe tvilsomt spisested, med noe kjøtt jeg ikke har peiling på hva egentlig var, så lover dette riktig så bra. Og sigarettene her heter ''Sportsman''. Med bildet av en jockey på pakka. Jeg liker det!
Jeg blir bare noen dager i Nairobi, før ferden går mot Tanzania på en liten skranglete buss.
Og det er godt å se storbyen fade ut bak meg. Foran venter det åpne landskapet og savannen. Ikke ser jeg mange eksotiske afrikanske dyr på utsiden av de støvete bussvinduene, men jeg ser masaiene går der i de røde fargerike kledene sine. Lange, slanke, og ja de bærer spyd!
Jeg synes dette er veldig spennende, og så annerledes fra der jeg kommer fra.
Over grensen kommer jeg, etter noen timer med venting, men jeg har pass og visum og slippes inn i Tanzania.