TURISTENE HAR ANKOMMET, KAN MAN DØ FRA 10 METERN, DET ER LIKE VAKKERT UANSETT
2012
Jeg kommer inn med buss fra Kotor i Montenegro, og Dubrovnik er første stopp. Og jeg er her midt i sommersesongen. Og Dubrovnik begynner å bi litt vel turistifisert.
Men man skal ikke la det stoppe en fra å faktisk innse hvor fint det er her, ved de golde, gyllenbrune klippene ut mot Adriaterhavet.
For her er Korcula, Mljet og the Walls of Dubrovnik. Det er masse å ta innover seg. Men kanskje det aller beste er å ta seg til klippene.
Og jeg hopper. Hopper rett ut i Dubrovnik, og rett ut i havet. Og det er det man skal gjøre. Man skal bare hoppe ut i det. Denne er nær 10 meter og jeg lander feil og får tidenes blåmerke over hofta. Men all is good. Det tåler jeg. Man skal hoppe innimellom. Ut i det man ikke kjenner.
Anne og Michelle er fra England og vil snakke. Men jeg vil bare hoppe. Igjen. Fra 10 metern. Av en eller annen merkelig grunn. Hvorfor vil jeg bare hoppe og få en hel haug med blåmerker? Jeg vet ikke jeg. Freud vet sikkert. Men han er ikke her. Jeg er her. Og jeg hopper. Hopper fra turistene, Anne og Michelle.
Jeg hopper videre, nordover, gjennom småbyene Opuzen og Makarska mot Split.
Og Split er ikke en like gjennomturistifisert by. Her er det roligere. Man får litt mer rom til å puste og til å ta innover seg byen.
Split har samme beliggenheten, like inntil havet. Ved Rivas havnehofte. Og det betyr så mye for slike byer.
Og kanskje var det ikke selveste Marcus Aurelius som var her en gang, men noen av hans undersåtter. Mektige Diocletian Palace ruver over byen i beste romerske stil, og det 57 meter høye klokketårnet Saint Domnius, og selvfølgelig skal man berøre Grgur Ninskis tå, det må man bare gjøre. Ikke det samme som oksen på Wall Street i New York, eller bjørnen på undergrunnsbanen i Moskva, dette er den eneste tåa du i livet ditt virkelig må berøre. Det skal gi deg hell for resten av livet.
Og det trenger vi kanskje.
Langt inne i Varos, Splits gamleby, finner man tankene sine igjen, her er det rolig, her er det historie, og her får man tid til å tenke.
Jeg liker Split, her er det fint å være, fint å leve.
2012
Jeg kommer inn med buss fra Kotor i Montenegro, og Dubrovnik er første stopp. Og jeg er her midt i sommersesongen. Og Dubrovnik begynner å bi litt vel turistifisert.
Men man skal ikke la det stoppe en fra å faktisk innse hvor fint det er her, ved de golde, gyllenbrune klippene ut mot Adriaterhavet.
For her er Korcula, Mljet og the Walls of Dubrovnik. Det er masse å ta innover seg. Men kanskje det aller beste er å ta seg til klippene.
Og jeg hopper. Hopper rett ut i Dubrovnik, og rett ut i havet. Og det er det man skal gjøre. Man skal bare hoppe ut i det. Denne er nær 10 meter og jeg lander feil og får tidenes blåmerke over hofta. Men all is good. Det tåler jeg. Man skal hoppe innimellom. Ut i det man ikke kjenner.
Anne og Michelle er fra England og vil snakke. Men jeg vil bare hoppe. Igjen. Fra 10 metern. Av en eller annen merkelig grunn. Hvorfor vil jeg bare hoppe og få en hel haug med blåmerker? Jeg vet ikke jeg. Freud vet sikkert. Men han er ikke her. Jeg er her. Og jeg hopper. Hopper fra turistene, Anne og Michelle.
Jeg hopper videre, nordover, gjennom småbyene Opuzen og Makarska mot Split.
Og Split er ikke en like gjennomturistifisert by. Her er det roligere. Man får litt mer rom til å puste og til å ta innover seg byen.
Split har samme beliggenheten, like inntil havet. Ved Rivas havnehofte. Og det betyr så mye for slike byer.
Og kanskje var det ikke selveste Marcus Aurelius som var her en gang, men noen av hans undersåtter. Mektige Diocletian Palace ruver over byen i beste romerske stil, og det 57 meter høye klokketårnet Saint Domnius, og selvfølgelig skal man berøre Grgur Ninskis tå, det må man bare gjøre. Ikke det samme som oksen på Wall Street i New York, eller bjørnen på undergrunnsbanen i Moskva, dette er den eneste tåa du i livet ditt virkelig må berøre. Det skal gi deg hell for resten av livet.
Og det trenger vi kanskje.
Langt inne i Varos, Splits gamleby, finner man tankene sine igjen, her er det rolig, her er det historie, og her får man tid til å tenke.
Jeg liker Split, her er det fint å være, fint å leve.